Glasur i lokk og nye veier til nederlag

Da er 17. mai forbi og jeg kan meddele at årets kreasjon innebar kreativt nybrottsarbeid av rang når det kommer til å avdekke nye ledd i bakeprosessen der det kan gå galt.

Først ut var erkjennelsen av at det å faktisk ha en langpanne er en fordel. Den forrige ble pensjonert etter vi utforsket konseptet «oversteking av pølser i kakeform» som elegant tok med seg teflonlaget da vi spikket de ut. Dette hadde jeg fortrengt, men kakegudene var heldigvis med meg da jeg fikk sikret meg Jernias siste form 16. mai. Denne formen viste seg til og med å være i den størrelsen langpanner skal være i, i motsetning til den vi stekte pølser i. Tenkte i et optimistisk øyeblikk at feil størrelse på utstyret kunne være grunnen til at gullkokken.com har hatt et slags grunnlag for innhold, men slapp helt av – det har tydeligvis ingenting med saken å gjøre.

Det å vaske en kjøkkenmaskin er ganske kjedelig, så jeg gikk for håndrøring. Og her folkens, har dere et eksempel på latskap som avler det motsatte av intensjonen. Etter mye intens røring og gris, var en delikat røre med en noe uklar konsistens ferdig. Dersom klumpene ikke var luftbobler, valgte jeg å ha en viss tillit til at røren vil absorbere eventuelle bobler av tørrvare under høy temperatur.

Som presentert i forrige innlegg, gikk jeg i år for metoden mellomsteking. Ganske enkelt har jeg lagt meg på en mellomting mellom oversteking og understeking hva tidsberegning angår. Det samsvarte overraskende nok med anbefalt steketid. Satte formen også for første gang på nederste rist, et punkt i oppskriften jeg ikke har viet oppmerksomhet tidligere.

Her har dere resultatet:

En utrolig spennende fasong som kan minne om en slags fjellside, der laveste og høyeste punkt skilles med så mange centimeter at det er facinerende. Legg merke til hvordan en majestetisk topp bryter opp på venstre halvdel. Kan også røpe at store deler av kaken som ikke synes fra denne kameravinkelen befinner seg forbausende lavt under formens kanter.

Siden andre sine kaker gjerne har en jevn overflate, tenkte jeg at det var ålreit å krydre kakebordet med litt flere fasonger. Lot derfor trimmekniven ligge og tømte glasuren over toppene for å la det sige utover. Teoretisk sett skulle dette fordelt seg jevnt, men det viste seg å bli tynt i toppene og i overkant fyldig i de lavere partiene av landskapet. Sørget for å dekke det hele i et tett lag av nonstop slik at skyggen mellom de ikke avslørte underlagets tykkelse.

Jeg har lenge vært av den oppfatning at kakens temperatur ikke er relevant når det skal dekoreres, men oppdaget at nonstop faktisk krakelerer dersom kaka fremdeles er varm når den pyntes. Og når lokket på formen da trøkker kakens høyeste topper ned ender det med at nonstopen infiltrerer glasuren og går i en slags undercovermodus.

Satte det hele i kjøleskapet etter en teori om at glasuren vil slippe lokket når den har stivnet.

Det gjør den ikke.

Det endte med at vi måtte fjerne hele midtpartiet av fjellkjeden, kaste det og lage porsjonsbiter av det som kunne reddes. Og her kom det en ny og viktig oppdagelse: Nemlig at det å skjære over nonstop er krevende. Jeg hadde for ordens skyld lagt sjela mi i å skape et mønster så kjemisk fritt for symmetri at det å lage kakebiter ble en prestasjon i seg selv.