Det er vår og jeg har våknet fra selvhøytidelighetens dvale og ser behov for å dele litt verdifull innsikt fra mitt daglige virke bak kjelene. Tidspunktet er naturligvis nøye planlagt, da jeg kjenner et behov for å ta litt brodden av den totale ydmykelsen som er rett rundt hjørnet – nemlig 17. mai. 

Dagen der det at jeg skal levere en noe presentabelt i langpanneformat til skolens kakebod overskygger min boblende glede over snart å få spise så mange is jeg vil uten å skamme meg. For ordens skyld har jeg slått opp ordet presentabelt, og ifølge ordbøkene dreier det seg om noe «som kan opptre, og vise seg blant folk uten å vekke anstøt ved uheldig fremtoning».  

Historisk sett har jeg ikke så mange bakverk i tråd med denne beskrivelsen, og velger derfor en ny tilnærming til årets fest på kjøkkenet. Nemlig en kunnskapsbasert metode der jeg prøver å dra lærdom ut av tidligere erfaringer, i kombinasjon med en komplett undertrykkelse av et hvert ønske om å følge egen intuisjon.  

Av tidligere erfaringer vil jeg først vil jeg trekke frem mesterverket «Supercrispy Pavlova» produsert 16. mai 2018, der steketiden var så lang at jeg glemte at jeg bakte og dro på IKEA. 

Jeg vil også skryte av oppfinnelsen «Knusktørr på en såle av kull», produsert 17. mai 2019 klokken 02.00. Her utforsket jeg blant annet effekten av å beskjære en kake fra undersiden for å fjerne sjenerende smak og visuelle forstyrrelser. Oppdaget i denne sammenhengen at røyken fra den brente bunnen ved å passere gjennom øvrig masse legger igjen en peisliknende smak som går ut over kullsålens grenser. 

Basert på denne erfaringen utviklet jeg en ny teknikk som jeg var veldig stolt av, og som rent teoretisk skulle resultere i en saftig smakseksplosjon. Nemlig understeking. 

I korte trekk går metoden ut på å ta kaka ut av ovnen så tidlig at det føles uansvarlig. Den baserer seg primært på tre søyler: Resignasjon, utforskertrang og latskap. 

Det var riktignok litt urovekkende at kaka lagde bølgende bevegelser da jeg strødde på nonstop, men når ideer skal gjennomføres i praksis er det viktig å ha en viss tiltro til det vitenskaplige grunnlaget – som jo var basert på en årrekke erfaringer med oversteking – understekingens onde fetter. 

Saftlig ble den definitivt. 

Jeg har altså vært innom tre ulike tilnærminger uten utprega suksess:
1: Ekstrem langtidssteking 
2: Oversteking 
3: Understeking

Derfor vil jeg i år legge sjela mi i å utvikle en teknikk for mellomsteking og ser frem til å dele videre erfaring på veien mot perfeksjon. 

Ellers kan jeg meddele at jeg lar jeg humla suse mens jeg finpusser på teknikken bak å fordele en porsjon nudler i to serveringsskåler.