I helga har vi vært i barnebursdag. Da følte jeg at Gullkokken var forpliktet til å strø litt glitter og glans over kakebordet. For å sikre det hele kjøpte jeg nok en pose med Møllerens bakemix av typen sjokolademuffins. Muffinsen, denne verkende og tilbakevendende hemoriden av et bakverk.

Jeg fylte optimistisk formene med tre fjerdedeler røre, i henhold oppskriften selvsagt, og endte med dette forutsigbare resultatet. Jeg kan fremdeles ikke begripe hvordan de bugnende muffinsene man får kjøpt på bensinstasjonen kan eksistere. Fyller man for mye flyter de ut. Fyller man for lite blir de flate. Dette er en gåte i samme liga som gåten om hvordan teflon kan feste seg til stekepannen når ingenting kan feste seg til teflon. Uorginal problemstilling, men bare tygg litt på den likevel.

Dette bildet er jo kliss likt bilder fra tidligere innlegg. Den eneste forskjellen er at disse faktisk skal være brune. Så full pott på farge der altså. For å skape variasjon i bloggen valgte jeg nå en annen tilnærming til suksess enn å bygge flere oppå hverandre eller trykke de ned i en ny form. Istedet gikk jeg for å krøste dritten sammen til en stor klump sammen med glasuren som egentlig skulle på toppen. Det er både en artig og tilfredsstillende øvelse. Fant ut at dette faktisk er hypermoderne og at det er oppskriften på cakepops. Denne opplysningen gjør at jeg i retrospekt får litt gåsehud av min tidsriktige intuisjon og handlekraft. Det handler nemlig om å omvende frustrasjon til noe positivt.

Rullet de deretter til delikate, små konfektkuler. For å holde et visst seriøsitetsnivå her skal jeg ikke kommentere utseendet ytterligere.

Jeg hadde dessverre ikke tenkt så mye lengre enn dette. For cakepops skal nemlig være på toppen av spesialpinner. Dette hadde jeg naturligvis ikke kjøpt da det jo var muffins jeg skulle lage. Jeg tenkte heller ikke så langt da jeg spiste opp den ene kokesjokoladeplaten jeg hadde kjøpt i reserve i bilen på vei hjem fra butikken. Den kunne nemlig blitt brukt til sjokoladetrekket disse lekkerbiskenene skal dyppes i.

Heldigvis hadde jeg marsipan og konditorfarge igjen etter legokaken. Kjevlet og bannet om hverandre da det tiltenkt syltynne trekket konsekvent festet seg alle andre steder enn på kaken. Men heldigvis fortalte et klokt menneske meg at dette kan gjøres under plast! Da åpnet rett og slett en ny verden seg for meg. I tillegg hadde jeg fått ulike sukkermunner fra New York i gave fra en skikkelig grei kollega. Det endte dermed med en suksess så stor at jeg ble rørt til tårer.

Jeg presenterer stolt (med fotoeffekten «mat» for å fremheve de spreke fargene):

Mr Facelift – den 70 år gamle smørsangeren som har lagt igjen alle sine opptjente midler hos Botoxklinikken.

Hotlips – ei lita snelle som er revet mellom ytterpunktene pornostjerne og angrybird, to uforenelige gesjefter.

Hunken – den solariumsbrune kjekkasen med dådyrblikk og preg av levd liv.

Superhunken – typen som har hentet ut maksimalt av potensialet en mislykket øyeoperasjon kan gi.

Her har dere det mangfoldige familieportrettet med små, marsipantrekte sjokoladeruker. Synes det er vakkert.

Dette nærmer seg med stormskritt en ekte mammablogg og jeg er i en helt sinnsyk identitetskrise etter det her. Heldigvis kan jeg støtte meg på at ideen om å bruke kaffebønner som øyne ikke egnet seg til barnebursdag. Takk gud. Har forøvrig også et rykende ferskt innlegg om havregrøt under arbeid som kan nyansere litt.