De siste dagene har jeg vært på reisefot. Det elementet ved reising jeg virkelig elsker er alt fråtseriet som hører med. Reising er jo en slags unntakssituasjon sett opp i mot hverdagen forøvrig. Siden den jo er tidsmessig avgrenset, oppleves alle utskeielser underveis som totalt ufarlige. Vi snakker ukritisk inntak av fett, snop, snus, sukker, frityr, junk, sigg, brus, rusmidler og bakverk fra avreise til hjemkomst.

Hva som er reise kan jo diskuteres. Men jeg har valgt å tolke det hele som en forflytning mellom to plasser som avviker fra mitt hverdagslige bevegelsesmønster. Et møte på andre siden av byen enn der jeg jobber kvalifiserer for eksempel til en sjokolade til kaffen på banen. Her velger jeg bestandig krokanrull.

Grunnen til at valget alltid faller på denne godbiten er nok at jeg føler det er mest sjokolade for pengene. Dessuten kommer den i definerte biter som på et teoretisk plan kan porsjoneres ut gjennom dagen. Jeg rekker riktignok ikke å komme langt i disse porsjoneringsplanene før jeg noe skamfull stikker hånda ned i vesken for å fiske opp en liten rakker. Etter hvert blir det så hyppig at jeg prøver å gjøre det mens ingen ser på. Deretter føres bitene kontinuerlig til munnen i noe som utvikler seg til en samlebåndsaktig bevegelse.

Vet ikke om det er flere som har det slik, men jeg er helt ute av stand til å suge på sjokolade for å få mest mulig glede ut av den. Det er akkurat som om min totalt fraværende selvdisiplin styrer kjeven slik at den automatisk knuser alt søtt som treffer tunga. Har faktisk prøvd å overstyre disse instinktene, men har aldri fått det til. Kanskje det finnes kurs eller samtalegrupper for den slags. Eller for de som velger å skrive om sånt også for den saks skyld.

Selv om det ender med bakverk og sjokolade når jeg er i kiosken, er alltid intensjonen at jeg skal dra innom og kun kjøpe en sort kaffe, intelektuell lektyre og et eple. Det matcher nemlig rollespillet jeg ofte kjører når jeg reiser alene, da spesielt når jeg skal fly. Det hele går ut på å forsøke å få de andre reisende til å tro at jeg er av den viktige og blaserte typen som er på forretningsreiser ukentlig. Legger for eksempel inn et gjesp på strategiske plasser – når flyet letter eller lander, selv om jeg innerst inne holder jeg på å tisse på meg av skrekk. Lager også gjerne et alvorstynget uttrykk når jeg spiller Candy Crush på mobilen, slik at de rundt skal tro jeg er midt i en superviktig mailkorrespondanse.

Det er klart at denne rollen er vanskelig å holde troverdig når den spilles av en supertent jente i reisemodus med sekken full av krokanrull og pølsefest i magen. I dag var det nemlig jackpot på hjemreisen. Norsk folkehelses spydspiss, Narvesen, hadde pølsefest. Dette skjer med jevne mellomrom og er like fortryllende hver gang.

Pølsefesten innebærer at vi heldige kunder får valgfri pølse for 20 kroner. Kjenner jeg føler en sånn intens glede hver gang de har dette fantastiske tilbudet. Og dersom jeg i tillegg er i reisemodus, er jo det hele en gylden mulighet for å melke frisonen for kalorier før man er hjemme igjen. Utrolig flott å kunne spise seg kvalm på rent fett rullet inn i bacon med dressing for under en hundrings, inkludert noen totalt ukompliserte karbohydrater i flytende form.

Da det viste seg at nabokiosken hadde salg på krokanrull, ble jeg så glad at jeg droppa hele rollespillet. Ut av den blaserte forretningsreisendes stramme drakt spratt det en gladlaks ut i retning sjokoladedisken. Skamløs, hemingsløs og skikkelig lykkelig.