Nå har jeg altså gått løs på sesongens arkitektoniske eventyr – Pepperkakehuset. Dette er definitivt det mest livsfarlige jeg foretar meg i løpet av et år. Noen av dere så kanskje brannblemma mi på facebook. Nå har den gått fra blemme til et slags væskende krater, viselig plassert på den mest utsatte og aktive delen av tommelen min. Noen av de andre fingrene mine er også noe vanskeligere å bøye enn de pleier. De er liksom litt stive i huden. Det hele skjedde i forsøk på å styrke en bærevegg med knekk.

Det dreier seg altså om knekk. Tyktflytende, glødende og totalt uforutsigbar masse som vi bruker til å lime  disse kreasjonene sammen med. På byggfronten gikk jeg for en 550 grams kirke i femten deler. Eller det vil si tyve deler, da de fleste veggene var knekt i esken.

Vil i retrospekt si at det kan være lurt å drøye knekken til man har åpnet pakken og lagt en plan. Det ble langt fra trivelig stemning på kjøkkenet når det sprutet små ildkuler opp av panna mens mor løp rundt som en hodeløs høne etter bakepapir, verktøy og kirker. Uansett – det her var altså målet:

Synes jaggu ikke det her ble så verst.

Var såpass ellevill og full av kreativt overskudd at jeg spesialdesignet små mennesker og trær som kunne stå rundt i snøen utenfor. Ville gå for disse trærne:

Nok en gang ble det en fulltreffer:

Hva som har skjedd som gjør at den hvite «snøen» er brun aner jeg ikke. Det skjedde forøvrig med nesten hele huset også. Der  ser skikkelig innbydende ut.

Vil gjerne få briefe litt med selve fundamentet uten dekor, slik at dere kan kopiere suksessen om dere vil. Legg merke til presisjonen og den måteholdspregede bruken av knekk.

Den ene delen fikk til og med bade med hele seg oppi gryta. Dette ble naturligvis gjort med fullt overlegg da det er en bærevegg. Det var forsåvidt den jeg holdte på miste en finger over. Mon tro det ryker noen tenner etterhvert også.