Nå er det lenge siden sist. Dette skyldes ikke mangel på skrivelyst eller episoder å ta av. Jeg har rett og slett vært fanget i tidsklemma. Delvis på grunn av sosiale aktiviteter og jobb, men mest fordi jeg har montert en krakk fra IKEA.

Var i utgangspunktet på IKEA utelukkende for å spise kjøttboller da jeg kom på at jeg hadde et sterkt behov for en krakk. Betalte kun 130 kroner for det flatpakkede vidunderet og var så fornøyd med prisen at jeg dro på med fem ruller julegavepapir, bånd, smoothie, maleutstyr, teip og en jukkapalme.

Uansett – krakken heter altså Bekväm. Den er interiørbloggernes lille yndling som ofte tapetseres og males på de mest originale måter. Her stoppa den kreative prosessen ved monteringen. For lite bekvämt er det å montere, det lille helvetes drittmøbelet.

Det ser jo rimelig intutitivt ut det her, så ble overrasket når det faktisk medfulgte en bruksanvisning.

Monteringen startet med optimisme og positiv stemning. Vi skulle til og med samarbeide om det hele, datteren min og jeg. På dette tidspunktet tok jeg høyde for tilstrekkelig med mentalt overskudd for den slags.

Første blunder oppstod ved å starte på nest siste steg istedet for første på grunn av litt overdreven iver. Ettehvert som jeg skrudde det sammen, merket jeg at det var noe inni helvete hardt å skru. Fikk kjempevondt inni hendene og måtte legge genseren rundt når jeg skulle dra til. Det var akkurat som om krakken strittet imot. Etter jeg hadde tvinget rammene sammen, manglet bare trappetrinnene. Nederste steget nektet å trenge inn i rammen, så jeg brukte topptrinnet til å denge det inn med. Dette var tidspunktet det begynte å rakne.

Når man slår på plass møbeldeler skal det preges av presis sikting og kontroll. Å ha en krakk liggende i sideleie mens et frådende menneske står over og denger løs så flisene spretter er ikke ansett som spesielt konstruktivt.

Men en ting skal jeg ha, dette trinnet satt om limt fast. Og det var jo fortreffelig da jeg så at jeg hadde montert alle seks delene konsekvent feil vei.  Måtte dermed skru hele møbelet fra hverandre igjen og dra ut trepluggene jeg hadde denga så til de grader inn. Etter en time med intens jobbing satt jeg dermed og dro ut treplugger med tenna.

Det var ikke mye å gå på når jeg satte i gang med montering nummer to, men følte jeg nå hadde prøvd alt som kunne gå galt. Men det fantes faktisk en annen feil man kunne gjøre, og det var å skape en motsatt fasong der der krakkens smaleste punkt blir bunnen. En såkalt V-krakk. Et møbel med en fasong så lite egnet til sitt tiltenkte bruksområde at det er rørende. Like ute av balanse som hun som skrudde det sammen.

Og dette var tidspunktet da jeg gjennomsvett og frynsete løp i retning peisen med plankene at datteren min påpekte at jeg igjen hadde sagt faen, og at det ikke er noe fint å si faen. At jeg heller skal si fillern.

Nå står den ved siden av meg med en kaffekopp på seg, en skrue som stikker ut fra siden og et trappetrinn som på begge sider er en halv centimeter fra rammen. Hvorfor aner jeg ikke, men er skikkelig lite interessert i å finne ut av det.